Metal og medier

Det var ikke før nå jeg kunne plante rompa i sofaen og faktisk bli der. Har jeg inntatt rollen som husmor? Kan vel egentlig ikke påstå det annet enn at jeg henger opp en klesvask eller to i uka, men skole og jobb tar på det også! Har nettop blitt ferdig med et intervju med death-metalbandet “Goat the head” fra Trondheim. Gutta slipper ny plate “Doppelgängers” den 13. september og skal spille konsert i Oslo og

"Goat the head" slipper albumet "Doppelgängers" den 13. september. Foto: Privat

Trondheim denne helgen. Jeg er ikke en typisk “death metal-fan”, men synes det er kjempe spennende å utforske nye territorier. Det å være åpen for ny input hele tiden er jo helt essensielt for å få litt variasjon og spenning i hverdagen! Og hvem skulle tro at en brøler fra et ekstremmetalband kunne være så ålreit:)  “Dont´t judge a book by its cover”, er det et uttrykk som heter. Noen som kjenner seg igjen her, enten den ene veien eller den andre?

Det er også urovekkende å tenke på hvordan de sosiale mediene påvirker mennesker på den negative måten. Selvfølgelig er det supert med facebook, twitter og blogger om alt mellom himmel og jord. Det er jo fantastisk praktisk! MEN…det vi ofte(spesiellt den yngre garde) ser i disse “nettsamfunnene” er ofte en falsk virkelighet. De aller fleste vil at andre kun skal se det beste av deres hverdag, og det er da det begynner å skurre. Mange tenker kanskje, “er det bare jeg som har det kjipt”? Jeg gidder ikke en gang gå inn på det velkjente presset mange unge gjennomgår. Det jeg vil fram til er at sosiale medier neppe gjør saken bedre. Så, hvor sosial skal man tillate seg å være?

Der ga jeg i allefall meg selv noe å tygge på utover kvelden. Altså er det ikke plass til kveldsmat.

Natta da

På tv i kveld

Snublet over en tv-serie som vises på tv2 zebra i kveld kl 22.00.

“The Cleaner. Amerikansk dramaserie. Eksnarkomane William Banks strever med å opprettholde sitt strabasiøse privatliv samtidig som han prøver å hjelpe andre rusavhengige. «The Projectionist.» En ung ugift kvinne fra en tradisjonell indisk familie er hekta på dop og gravid. Kvinnens mor søker Williams hjelp, men faren er sterkt i mot innblanding utenfra og mener dette er en privat familieaffære.”.

Denne serien har jeg tenkt å ta en nærmere titt på. Kan være søppel, kan være bra:)

Kveldstanker

Har du noen gang reagert på synet som møter deg utenfor Oslo S? Blir du forferdet, oppgitt, sint eller lei deg? Jeg blir verken forferdet eller forbauset. Blir jeg oppgitt og lei meg? Gjett…

Politikere har i mange år prøvd å spre(det vil si jage) ansamlingene av narkomane rundt om kring i Oslo. Dette resulterer selvfølgelig ikke i tilfredshet for noen. Det har blitt mest logisk at folk oppholder seg på samme sted. Da har det(helt til politiet bestemte seg for å jage bort de også)vært lettere for frivillige hjelpeorganisasjoner å stille opp, fordi de vet hvor de som trenger hjelpen er. Her skal dere få se en facebookgruppe med enda et viktig budskap.

Noen fler enn meg som ikke skjønner hvorfor politikerne sitter og klør seg i huet når det finnes så mange åpenbare løsninger der ute?

Dette ble heller ikke et langt innlegg, det er sent og hjernen kjører mer eller mindre på tomgang. Håper likevel de som leser tar seg tid og titter innom denne facebookgruppa:)

Go´natt alle

Høst på godt og vondt

I dag har jeg kommet fram til at høsten er yndlingsårstiden. Frisk, kald luft, fine farver og kakao, bare for å nevne noe. Noen har kanskje allerede begynt å glede seg til jul. Høsten er også en årstid jeg pleier å tenke over hvor heldig jeg, med mange andre er som har et hjem å dra til hver dag, med varm seng, dusj og mat i kjøleskapet. Ikke alle har det sånn. Det begynner å bli ordentlig kaldt i luften, og jeg merker at jeg føler at jeg ofte klager over bagateller som for eksempel det å måtte vente 10 minutter ekstra på toget.

Så, fra min side er det nå slutt på å sutre over småting. Det er også en oppfordring til de aller fleste:)

God natt og god helg

De stigmatiserte

I Oslos gater bor de, og fra Oslos gater blir de jaget. Hovedstaden i et av verdens rikeste land har fått æren av å toppe statistikken over overdosedødsfall gjennom mesteparten av 90-tallet. Etter tusenårsskiftet skyter tallene fortsatt i været.

Av: Kine Toth

Det er tidlig vår i Oslo by. I Storgata 36 sitter en mann for å sette morgenskuddet. Han har fått kokekar, askorbinsyre, pumpe og filter. I båsen han sitter i henger det rene sprøyter. Han kan føle seg trygg her. Trygg på at skuddet han setter denne gangen er smittefritt, trygg på at ingen vil gi ham stygge blikk eller jage ham bort. Han kan ta det med ro her i sprøyterommet.

Likevel er det ikke alle som unner mennesker som ham denne tryggheten. Forbundet Mot Rusgift(FMR) mener formålet med sprøyterommet ikke er oppnådd. De mener stedet tillater folk å være kriminelle, og jobber nå med å få avviklet tiltaket for godt. Sammen med paraplyorganisasjonen ACTIS, jobber FMR for en streng narkotikapolitikk og har erklært seg som motstandere av skadereduksjonstiltak.

Kjemper for likeverd

–Å si at formålet med sprøyterommet ikke er oppnådd er et snevert utsagn fra FMR etter som evalueringen viser det stikk motsatte, sier Arild Knutsen, leder i Foreningen For Human Narkotikapolitikk(FHN).  Han jobber aktivt i kampen for å gi narkomane et verdig liv, på lik linje med alle andre.

–Sprøyterommet er bygget opp mot sterke krefter og er derfor et knøttlite tiltak med rigide regler. Dette hindrer rommet i å ha betydning på den generelle narkotikasituasjonen, forteller Knutsen.

Sprøyterommet i Oslo ble godkjent som et lavterskeltiltak etter at Stortinget vedtok en midlertidig lov om en prøveordning med sprøyterom i 2004.  Sprøyterommet i Storgata er per i dag det eneste i Oslo, til tross for gode resultater. Statistikk viser at det bor om lag tre tusen injiserende narkomane i hovedstaden vår. Knutsen er svært bekymret for hva konsekvensene vil bli dersom FMR får sitt ønske om avvikling av sprøyterommet oppfylt.

–Da blir det om lag sytti flere injeksjoner under mindre verdige forhold. I tillegg vil det bli mer bitterhet i miljøet ettersom brukerne mister et populært tilbud. For mange er sprøyterommet avgjørende. Det er det eneste stedet for flere av dem, der de har kontakt med fagfolk. Ingen sprøyterom i verden er noen gang lagt ned og ingen har dødd av overdose i sprøyterom. Legges sprøyterommet ned går narkotikapolitikken i revers igjen, fastslår Knutsen.

Får hjelp på flere områder

–Brukerne av sprøyterommet får rent utstyr. De trenger ikke å ta med seg noe annet enn den dosen heroin de har tenkt å bruke, sier Håvard Spjøtvold. Han jobber på sprøyterommet og ser at det gir resultater.

–De som kommer til oss får også veiledning i injeksjonsteknikk, hygiene og rusnivå. Personellet på sprøyterommet passer på at brukerne får i seg forsvarlige brukerdoser. Vi gir også førstehjelp ved overdoser.

Sprøyterommet skal også ha fokus på det sosialfaglige. Her blir brukernes behov kartlagt. Dersom det er kapasitet og mulighet følger personalet opp brukerne med henvisninger til avrusning, kontakt med ruskonsulent på sosialkontoret, kontakt med botilbud, legevakten og private aktører på rusfeltet. I tillegg er det en feltpleiestasjon tilknyttet sprøyterommet.

Brukerundersøkelse

–Brukerne viser engasjement for videre drift. De skjønner ikke at det kan vurderes å legge ned et tilbud som sprøyterommet, sier Spjøtvold. Noen har gitt tilbakemelding på at de ikke hadde vært i live dersom sprøyterommet ikke hadde eksistert, forteller han.

I 2009 ble det gjennomført en intern spørreundersøkelse som viste hva brukerne ønsket mer av på sprøyterommet. Denne viste at utvidet åpningstid var det de fleste ønsket seg. Deretter kom ønsket om større kapasitet. Økt individuell oppfølging kom også høyt opp på listen.

–Noen brukere har sagt at de føler de blir behandlet med verdighet på sprøyterommet, sier Spjøtvold. De blir ikke sett ned på. Noen av brukerne har uttalt at det er fantastisk å komme til et sted hvor det faktisk er lov til å injisere heroin uten risiko for å bli plaget av andre eller dø av overdose. Det viktigste sprøyterommet tilfører sine brukere er trygghet, fastslår han.

I 2009 svarte de fleste brukerne at rent utstyr var den høyeste motivasjonsfaktoren for å komme til sprøyterommet. Trygghet kom nesten like høyt opp. Spjøtvold forteller at sprøyterommet i bunn og grunn skal være skadereduserende og derfor er det først og fremst trygghet med tanke på overdoser som er det viktigste.

–Selv om sprøyterommet prioriterer den somatiske delen ved arbeidet har personalet fått tilbakemelding på at kontakt med de ansatte er noe brukerne setter stor pris på. Dette viser oss at det er viktig med fokus på det sosialfaglige, avslutter Spjøtvold.

Skitne løsninger

Sola står høyt over Oslos hustak nå. På nåleputa, utenfor Oslo S sitter ei abstinent jente. Hun prøver å få i seg formiddagsdosen med heroin. Hun skjelver, bommer, prøver på nytt og treffer. Bruken av skittent og uegnet utstyr har satt sitt preg.  Rusavhengige i Oslo får ikke god nok hjelp til rent og trygt brukerutstyr av kommunen. Derfor blir de tvunget til å ty til smittefarlige løsninger. Det er slike uverdige forhold FHN og sprøyterommet kjemper for å forhindre.

–Evalueringen er klar på at sprøyterommet, også i sin nåværende form øker verdigheten i livet til brukerne, konkluderer Knutsen.

Ta en titt da vel!

Denne filmen er det virkelig verdt å se! “Åra som går” er en dokumentar av Arild Knutsen. Jeg har sikkert sett den ti ganger allerede og blir aldri lei. Et sabla bra stykke dokumentar som absolutt burde bli vist på tv.

En sak har alltid flere sider:)

Kanskje en tankevekker?

I disse dager herjer en voldsom debatt om hvordan en på best mulig måte kan redusere antallet rusavhengige i Norge. Det finnes selvfølgelig mange meninger omkring hva som vil fungere best. Det som slår meg er hvor naive holdninger mange har til behandling av narkomane. Er behandling å sette folk i fengsel og jage både brukere og frivillige hjelpere vekk fra gatene? Er behandlig å si at “så lenge vi klarer å gjøre det vanskelig å få kloa i dop og rent utstyr, så blir det ikke brukt”? Oslo politidistrikt bestemte seg for noen uker tilbake for å nekte frivillige hjelpeorganisasjoner å dele ut rene sprøyter, kondomer og andre skadereduserende milder til brukerne rundt Oslo S. De sier det er dobbeltmoralsk overfor brukerne. Jeg kan nesten ikke tro det. Her snakker vi om Oslo politidistrikt, som har fulgt narkotikasituasjonen i Oslo over LANG tid, og dette er hva de kommer fram til? Jeg har ikke ord…

Tilbake til behandling; Sammen med sine pårørende sliter narkomane livet av seg for å bli rusfrie. Medisinsk nedtrapping for narkomane MÅ bli en rettighet for alle. Slik er det, per i dag desverre ikke. Mange faller av under og etter avrusning nettop fordi de ikke har fått noen mulighet til å venne seg til avrusningen på forhånd. Det å bli kastet inn i noe så tøft som en avrusning, kan for en rusavhengig oppleves som ubeskrivelig tøft. I tillegg er det nok ikke mange som kan forestille seg hvor stor skuffelsen er for en som ikke makter å gjennomføre en behandling, og statistikk viser at de fleste overdosedødsfall skjer etter endt avrusning.Bare noe å ta til ettertanke. Jeg personlig tror mange bruker for lite tid til å tenke over saken. Det er en av grunnene til at jeg skriver om dette, som er så viktig. Er vi ikke alle medmennesker?

Dette er viktig dere!

La narkomane være med å ta del i sin egen behandling. Det må da være det viktigste i verden å få ha en stemme i sitt eget liv.

God kveld:)

Så til alvoret

Som nevnt, kommer denne bloggen i all hovedsak til å omhandle temaer jeg engasjerer meg i. Et av dem er norsk ruspolitikk.

I et land som Norge synes jeg det er hårreisende hvordan mange narkomane blir behandlet(kommer tilbake til grunnene senere). Ofte opplever jeg at det finnes alt for lite forståelse, og at de som styrer ikke har nok innsikt og kunnskap til å kunne komme med gode løsninger. Norge trenger helt enkelt flere med kunnskap på feltet. Det er ingen som vet mer om hvordan det er å leve i rushelvetet enn de narkomane og deres pårørende. Disse er som oftest ikke gruppen med den høyeste stemmen.

Det finnes likevel mennesker der ute som kjemper for disse menneskene. Arild Knutsen er eks-narkoman og leder i F0reningen for human narkotikapolitikk(FHN). Med sitt fremragende arbeid kjemper han for en bedre framtid for narkomane og deres pårørende. Her snakker vi om en mann med erfaring fra INNSIDEN.

Arild Knutsen er nominert til Amnestyprisen 2010

Som følge av sitt arbeid er Arild Knutsen blitt nominert til Amnestyprisen 2010. Jeg vil derfor oppfordre alle til å gi sin stemme. All ros til ham og alle som prøver å gjøre en forskjell!

Hvis du ønsker å delta i nominasjonen går du inn på facebookgruppa:

http://www.facebook.com/#!/pages/Arild-Knutsen-bor-vinne-Amnestyprisen-2010/144586805561663?ref=ts

og send din støtteerlæring til: itin@amnesty.no

Fristen er 1. oktober, 2010.

Nytt semester, ny blogg…

Ja, da er startskuddet i kirkegata 24 avfyrt og et nytt skoleår har gått av stabelen.